Onsdag 22. januar 2020

«Verdens helseorganisasjon vurderer å slå internasjonal krisealarm etter at et kinesisk   lungevirus har krevd flere liv og smittet mange hundre.»

 

Mandag 3. februar 2020

Klokken var bare syv, men Kristine våknet alltid tidlig. Nå hadde hun allerede vært våken en time, hun kunne like godt stå opp. Det var 3. februar, om akkurat en måned ville hun fylle 101 år. Det var rart å tenke på. Hun var litt stiv i bena, men ellers ganske fornøyd med helsen. Ikke mange 100-åringer kunne skryte av at de bodde alene og bare hadde noen timer med hjemmetjenester hver uke. Hun var takknemlig for å være frisk, men av og til lurte hun på hvorfor hun skulle få leve så lenge. Alle hun kjente fra sin egen generasjon, var døde, og vennene som var nærest i alder, var rundt 80 år, og hun kunne vært moren deres. Hun hadde et godt liv, og hadde til og med fått tippoldebarn. Selv om hun ikke hadde sett dem, var det kjekt å tenke på at hun skulle få oppleve det. Ingen andre hun kjente hadde tippoldebarn. 

        Da hun kom ut på kjøkkenet, var, som alltid, det første hun gjorde å slå på radioen. Det var nyheter klokken syv som hun forsøkte å få med seg. Det var viktig å følge med på det som skjedde i verden, selv om en var gammel. Hun satte på kaffen og hørte bare halvveis på det  som ble sagt. Men så kom det mer nyheter om dette nye viruset som var oppdaget i Kina, med opphav i byen Wuhan. Det hadde vært snakket om på nyhetene mange ganger nå. Nå var det snakk om at børsene i Kina gikk veldig ned, mye på grunn av viruset. Det hadde vært spekulasjoner om hvordan viruset hadde oppstått, og hvordan det hadde kunnet spre seg. En av de viktigste hypotesene var at det hadde oppstått på et dyremarked. Dette markedet ble stengt ned allerede for en måned siden, og noen uker senere ble hele byen stengt. Da hun først hørte om det, tenkte hun ikke så nøye over det. Kina var langt borte, det angikk liksom ikke henne. Ikke det at hun ikke brydde seg om hva som skjedde i verden, men hun kunne ikke ta inn over seg all verdens elendighet, det var så mye av det. 

        Når de gjentok nyhetene dag etter dag, fikk det henne til å tenke. Selv var hun født like etter spanskesyken, og selv om hun ikke hadde opplevd den, husket hun at foreldrene fortalte hvordan det var. Epidemien varte fra 1918 til 1919, og her i Norge hadde hun hørt at den kom i tre bølger og at mellom 13 000 og 15 000 døde. Hun hadde lest et sted at på verdensbasis ble minst en tredjedel av befolkningen smittet, og at det døde flere i den pandemien enn i første og andre verdenskrig til sammen. Det var skremmende tall. Hun visste ikke hvorfor hun kom til å tenke på dette, det var lite trolig at viruset fra Kina ville spre seg i Norge, selv om det nå hadde blitt oppdaget i mange andre land. Helsevesenet i dag var mye bedre rustet enn da spanskesyken herjet. Hun følte seg ganske trygg på at slikt ikke kom til å skje igjen. 

        Forresten, i dag kom hjemmehjelpen. Hun håpet det var Laura som kom, hun var alltid så positiv og grei å snakke med. De andre var også greie, men det var noe spesielt oppmuntrende med Laura. Hun hadde vært heldig, hun hadde stort sett bare noen få som byttet på å være hos henne. Andre eldre hun kjente, fikk stadig nye personer innom, og de følte det utrygt. Det kunne hun forstå. Hun hørte historier om eldre som ble ranet og enda verre ting, og det å stadig få et fremmed menneske inn i huset måtte føles utrygt.  Hun visste at de som jobbet i hjemmetjenestene, hadde stort press på seg, og de fleste var snille og greie, men forstod kanskje ikke fullt ut den angsten som enkelte eldre kunne kjenne på når de følte at de mistet kontrollen. Selv var hun ikke så skvetten, og hadde altså vært så heldig at det bare var noen få som byttet på å være hos henne. Sist hun husket at det hadde kommet noen nye innom fra hjemmetjenestene, var i fjor sommer. De faste måtte få ha sin ferie, det var greit. Hun hadde taklet det. 

Like etter ringte det på døren. Selv om alle som kom, kunne låse seg inn selv, hadde hun spurt om det var greit at de ringte på, så kunne hun åpne for dem. I og med at hun var frisk og oppegående, syntes hun det var ryddigst. Det hadde alle de faste sagt var greit. De kunne heller låse seg inn dersom hun ikke åpnet. Som hun hadde håpet, var det Laura som kom. Hun spurte hvordan det gikk, og Kristine fortalte at alt stod bra til.
Siden hun nettopp hadde hørt om viruset på nyhetene, tenkte hun at hun ville spørre hva Laura mente om det. 

«Pysj, det er vel ikke noe å tenke på», svarte Laura med et smil. «Helsemyndighetene har kontroll på sånne ting. Jeg gidder i alle fall ikke å tenke på det. Problemene får vi ta når de kommer. Vet du ikke hva som er forskjell på optimisten og pessimisten?»

          Kristine repliserte at det visste hun ikke.

«Resultatet er det samme for begge, men optimisten har det bedre mens han venter.»

          Kristine måtte le, Laura hadde alltid en god replikk.

Da Laura var gått, ble hun sittende og tenke over livet sitt. Det hadde vært langt og innholdsrikt. Hun hadde blitt velsignet med fire barn, to av dem var dessverre døde, og det føltes feil, at hun skulle overleve sine egne barn. Men de hadde etterlatt seg barn og barnebarn. Hun hadde syv barnebarn, fem oldebarn og to tippoldebarn. Det var utrolig. Det var ikke alle hun så mye til, men hun fikk som regel ett eller to besøk i uken, av en
eller annen i familien, eller av noen venninner. Det fikk hun være fornøyd med. Alle hadde det travelt med sine egne liv, og hun kunne ikke vente at de skulle besøke en gammel dame så ofte. 

Den som oftest kom innom, var Helene. Hun var oldebarnet hennes og sykepleier. Helene var snart 30 år, og fortsatt enslig. Det syntes Kristine var leit, for hun var slik en søt jente, og det var rart at ingen hadde kapret henne. Hun hadde nevnt det for Helene flere ganger, men hun slo det bare bort med at «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves», og «jeg må vente på drømmeprinsen, forstår du, oldemor». Hvilken tittel hun hadde i familien, varierte. Det var alt fra «bestemor», «mormor», «farmor», «oldemor» eller «Kristine». Det var det samme for henne. Kjært barn har mange navn, tenkte hun ironisk.

          Av og til lurte hun på om hun kom til å klare å bo alene til det siste. Hun håpet det. Hun var ofte på besøk på sykehjemmet et par hundre meter borte i gaten, og det fristet slett ikke å havne der. De som jobbet der, var greie og søte, men å sitte og se på alle de eldre som var mer eller mindre demente, håpet hun å slippe. Selv hadde hun både god hukommelse og tilstedeværelse. Hun var ikke sikker på at det fantes noen allmektig, men hadde for sikkerhets skyld sagt noen setninger til han som eventuelt var der, om at hun ønsket å få dø hjemme. Det fikk gå som det ville. Hun kunne ikke gjøre noe mer.

 

 

Fredag 7. februar 2020

Helene var ferdig på jobb klokken tre og ringte Kristine og sa at hun ville lage middag og ta med hjem til henne, så de kunne spise sammen. Kristine ble glad for det. Hun fikk mat levert fra hjemmetjenestene, men den var ikke alltid like god, og hun hadde ikke spist ennå. Hun visste dessuten at Helene var flink til å lage mat, og hun gledet seg til et herlig måltid med sitt kjekke oldebarn. 

      Helene ankom i femtiden. Hun hadde laget laks og potetmos med safran. Hun visste at oldemoren elsket laks. Som tilbehør laget hun agurksalat. For et par dager siden hadde hun laget noen porsjoner med bringebærpannacotta med kanel som hun hadde med. Da de var ferdige med måltidet, lente oldemoren seg tilbake, smilte og klappet seg på magen. 

      «Ja, det var mat for Mons. Det er noe annet enn det jeg får fra hjemmetjenestene. Det er ofte både smakløst og tamt. Av og til rører jeg sammen noe selv, men det blir ikke like bra lenger. Det var godt med safran i potetmosen, hvordan kom du på det?»

«Jeg så en gang en kokk som laget det i et tv-program. Så da måtte jeg prøve det selv og syntes det var godt. Siden har jeg brukt det når jeg har laks. Det er et dyrt krydder, men siden det ikke er ofte jeg bruker
det, unner jeg meg den luksusen. Men kanskje jeg kan lage ferdige middager til deg iblant, så kan du ha dem i fryseren og bare tine i mikroen?» 

«Nei, men Helene, du er altfor snill. Har du tid til slikt, da? Du har vel annet å ta deg til enn å lage mat til en gammel dame.» 

«Jeg lager mat til meg selv hver dag, og om jeg lager noen ekstra porsjoner, går det for det samme.»

«Det er fryktelig snilt av deg, men i så fall vil jeg betale for det. Du skal ikke ha ekstra utgifter for min del, du som skal bygge deg opp en fremtid. Du skal ikke bruke pengene på meg.»

«Det er ikke nødvendig, men dersom du insisterer, kan du betale for ingrediensene.»

          Helene ble hos oldemoren til klokken syv. Som vanlig ble hun forhørt om det ikke var en kjæreste i sikte. Oldemoren var opptatt av det. Helene måtte som vanlig avkrefte at det var noen drømmeprins i sikte.

Da hun gikk fra oldemoren, smilte hun for seg selv. Oldemoren hadde alltid vært opptatt av forhold og romanser, hun var en romantisk sjel. Fortsatt leste hun romaner og noveller i ukeblader. Hun fortalte ofte om sin egen mann Hans, og om hvor godt de hadde hatt det sammen. 

Helene måtte innrømme at hun gjerne skulle funnet seg en mann, men samtidig tenkte hun at det var bedre å være alene enn sammen med feil mann. Så pass visste hun om livet, at det å leve et liv med feil mann,
nesten var det verste som kunne skje. Hun hadde opplevd at de fikk inn kvinner på avdelingen som var så forslåtte, at de så vidt greide å redde dem, og et par ganger klarte de det heller ikke. Hun hadde lest at over 150 kvinner, og nesten 20 menn, var blitt drept av sine partnere siden 2000 her i landet. Det var skremmende tall i et land som Norge. Samtidig var det mange som fortsatte å være sammen med voldelige partnere. Det var ubegripelig for henne. Hun hadde tenkt på hva som var årsaken, og mente hun hadde en plausibel forklaring. Hun visste ikke om den var riktig, men kanskje stemte den i enkelte tilfeller.

Hun tenkte på det som et tyveri. Dersom noen kom inn i huset ditt og stjal noe av det kjæreste du eide, og du visste hvem tyven var, hvem ville du gå til for å få det tilbake? Det rette stedet var hos den som 
hadde stjålet det. Kanskje var det slik det var i forhold som ikke fungerte? Den andre personen hadde stjålet noe fra deg som var noe av det viktigste du hadde, nemlig din selvrespekt. Kanskje tenkte vedkommende da at dersom han eller hun ble, kunne den personen forandre seg og gi tilbake det han eller hun hadde tatt. Og det kunne gjelde begge kjønn, både kvinner og menn ble utsatt for overgrep i ekteskapet. Når det gjaldt overgrep mot menn, var de nok oftest av det psykiske slaget, men det kunne være like alvorlig. En mann som alltid fikk høre at han ikke dugde til noe, eller som ble herset med på andre måter, ville etter hvert miste sin selvrespekt.

Nå ville hun ikke tenke mer på det, hun visste ikke hvorfor hun kom inn på så dystre tanker. Resten av kvelden skulle hun slappe av, kose seg med noe godt å spise og se en god film.